Jan Werner Danielsen (1976 – 2006)

 

Palmesøndag, den 10. april 1976, kom en velskapt gutt på 3450 gram til verden etter et komplisert svangerskap. Mor Helle hadde en forkjærlighet for kombinasjonen Jarl-Erik eller Jan-Erik men storebror Henning var meget bestemt da han fikk se sin lillebror for første gang "Han skal hete Werner". Og dermed ble det Jan Werner.

Han begynte tidlig å synge, noe som naboene raskt la merke til. Han hadde en sterk stemme allerede da, og når han var ute med foreldrene sine så kunne man ofte høre folk rope ”Syng litt for oss da, Werner. Du er jo så flink!”.

Ryktene om hans sang talent bredte seg som ild i tørt gress og som 6 åring debuterte han for et større publikum da han sang en låt av Barbra Streisand på sommeravslutningen på ungdomskolen, og høstet stor applaus. Da han var 8 år ble han invitert til å synge i Radio Kongsvinger. Til tross for at han var veldig forkjølet og hadde vondt i halsen, så leverte han en perfekt fremførelse.

Svein Engelstad i Radio Kongsvinger var først helt målløs, også utbrøt han ”Hva skal det bli av denne guttungen!”

 

 

Som 11 åring deltok Werner i sin første talentkonkurranse, Talent-87,  hvor han endte opp på 2. plass i delfinalen. Werner tok dette tungt, særlig fordi vinneren – ei jente fra Jaren – hadde medbragt en kassett med playback og jukset seg til seieren. Hans foreldre, Helle og Thor-Egil Danielsen, forsøkte å trøste gutten så godt de kunne, men mente også at han var for ung til å tre inn i musikkbransjens rampelys. Noe de sikkert hadde rett i.

 

 

Året etter gikk det bedre. Han vant delfinalen i Talent-88 på Elverum lekende lett med en Barbra Streisand sang og gikk videre til finalen i Oslo. I finalen så oppnådde han 186 poeng av 200 mulige og ble den yngste vinner noensinne. Førstepremien var en sjekk på 10.000 kroner fra Tine Meierier, en gullmikrofon og platekontrakt med Arve Sigvaldsens selskap Crema.

 

Som 13 åring ble hans første singel spilt inn, ”Jeg ser en dag”. Men singelen ble liggende å samle støv fordi hans foreldre mente det var for tidlig. De hadde hørt om mange barnestjerner som hadde blitt ødelagt fordi de startet karierren for tidlig. De ville ikke at Jan Werner skulle lide den samme skjebnen.

 

 

I februar 1990 ble det holdt en markering på Lillehammer for å feire at Norge skulle ha olympiske vinterleker i 1994. Jan Werner fremførte ”Åses død”. Etterpå utbrøt konferansier Knut Borge: ”Denne unge herren tror jeg vi får høre mer til.”

 

 

Men det var først i 1994 at jeg og mange andre fikk opp øynene for Jan Werner Danielsen. I forbindelse med OL på Lillehammer skulle det avholdes en talentkonkurranse på NRK tv hvor musikktalenter i alle sjangere skulle konkurrere mot hverandre.

Jeg la tidlig merke til Jan Werner i de innledende rundene, og han ble en av mine favoritter til å vinne Talentiaden. Men det var først da han sang ”Anthem” i finalen til stående applaus, at jeg ble aldeles stum og helt bergtatt. Og som de fleste har fått med seg, stakk Jan Werner av med seieren og fikk den første OL gullmedaljen utdelt av formann i Norges Olympiske komité, Gerhard Heiberg, samt en sjekk på 100.000 kroner av Reidar Nordby fra Norsk Tipping. Så var Jan Werner blitt kjendis, bare 17 år gammel.

 

 

 

Da Jan Werner endelig fikk slippe fri fra alt mediestyret og viraken, så kom Svein Gundersen bort til ham og spurte om han hadde lyst til å delta i Melodi Grand Prix. Jan Werner takket nølende ja. Jan Werners MGP Idol, Rolf Løvland og Hans Olav Mørk, skrev låten ”Duett". Så var alt duket for en suksess. Jan Werner og Elisabeth Andreasson sang til gull i den norske finalen.

 

 

 

Jan Werner’s favorittprogram var Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest, og som 18 åring fikk han oppleve å delta selv. Det var et stort øyeblikk for ham. Kommentatorene fra BBC omtalte fremførelsen som reklame for shampo og hårspray. Men til tross for den kjølige mottagelsen endte de tilslutt på en 6. plass.

 

Dette var begynnelsen til et samspill som varte i mange år. Elisabeth og Jan Werner holdt julekonserter fra 1997-2005 og i 1999 spilte de inn et konsertalbum i Uranienborg kirke med utvalgte låter fra sine konserter.

 

 

Jan Werner flyttet så til Oslo, og i 1995 kom hans debut album ”All by myself” som ikke uventet solgte til gull. To år senere kom hans andre album ”Inner Secrets” (1997) som inneholdt noen selvskrevne låter og solgte omlag 14.000 eksemplarer.

Hans tredje album het ”Music of the Night” (1999). Men det fjerde albumet ”Singer of Songs” (2003) slo alle rekorder og solgte 120.000 eksemplarer. Det femte og siste albumet ”Stronger” (2006) ble utgitt etter hans død.

Totalt har Jan Werner solgt mere enn 800.000 plater og 1.000.000 konsertbiletter.

 

 

I 2003 kom flere av høydepunktene i Jan Werners karierre. Den 15. november fremførte han ”Air” sammen med den svenske piano virtuosen Robert Wells for fullsatt sal i Londons Royal Albert Hall.

I begynnelsen av desember åpnet han Nobel konserten i Oslo Spektrum med ”Air”. Konserten ble direktesendt til et TV-publikum på 1 milliard mennesker. Noe som ble hans største opplevelse i karierren. Etter konserten kom Catherina Zeta-Jones og Michael Douglas bort til ham for å ta en prat. De var veldig imponerte og lurte på hvorfor i all verden denne stemmen ikke hadde kommet seg ut i verden.

Det var nok mange tv-seere i utlandet som undret på hvem denne talentfulle sangeren var, og hvorfor de aldri hadde hørt om ham før. Men jeg er sikker på at om han hadde bodd i USA, så hadde han blitt verdensstjerne på rekordtid. Opptaket ligger forresten ute på YouTube (sammen med en del andre Jan Werner klipp, lagt ut av en stor fan som kaller seg RememberJan) og har hittil blitt sett over 55.000 ganger.

 

 

 

Jan Werner’s legning ble også gjenstand for stor diskusjon, særlig i sladder-blekka ”Se og Hør”. Jan Werner ga aldri et entydig svar når journalistene spurte og grov. Men i boken ”Bare Werner” utgitt i 2007 forteller far Thor-Egil Danielsen at Jan Werner hverken var bifil, homofil eller heterofil. Jan Werner ble simpelthen forelsket i mennesker, deres indre, og da hadde det liten betydning om det var dame eller mann. Det var slik Jan Werner forklarte det, og det lyder romantisk. Det er vel kanskje slik det skulle ha vært?

Kanskje vi mennesker er litt for opphengt i gammeldagse normer, hvor ekteskapets eneste formål er å få barn. Og at det er derfor vi nå slenger om oss med begrep som bifil, heterofil og homofil. Kanskje det er mennesket bak som burde telle, ens indre, og ikke ens ytre? Jan Werner visste ihvertfall hva kjærlighet er.

 

 

Jan Werner hadde et stort og varmt hjerte, og han stilte alltid opp for de svake i samfunnet. Han involverte seg også sterkt i gruppen ”Dissimilis” og hadde over flere år et nært samarbeid med gruppas leder Kai Zahl.

 

Men hans store hjerte ble også til stor ulempe for ham. Når han var ute med venner så var det som regel han som betalte regningene. Og det tok ikke lang tid før han hadde brukt opp de 100.000 kronene han vant i Talentiaden. Det var også antagelig grunnen til nerveproblemene og hans økonomiske problemer de siste årene av sitt liv. At han spanderte så mye på andre og ble utnyttet av flere kjente artister og impressarior.

 

 

Høsten 2006 fikk Jan Werner et hissig angrep av bronkittbetennelse med høy feber, noe som gjorde at han måtte avlyse flere opptredener fordi han hadde ikke stemme.

På formiddagen den 28. september 2006 ringte han sin mor Helle, før han gikk til sengs for å sove litt og samle krefter. For han hadde avtalt å gå på moteshow med sin manager Febe Rognstad senere på kvelden.

Men slik ble det ikke. For i løpet av den ettermiddagen sovnet Jan Werner inn for siste gang.

Han ble funnet av Febe dagen etter og nyheten om hans død slo ned som en bombe i det norske musikkmiljøet.

 

 

29. september 2006 var en trist dag for mange av oss. Jeg leste nyheter på www.vg.no som jeg pleide og det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg fikk øye på overskriften om at Jan Werner var funnet død. Jeg klikket på linken og leste med vantro øyne og klump i halsen. Men tilslutt så måtte jeg bare innse fakta…verdens beste sanger var død…

 

 

Jan Werner, ingen kunne trollbinde publikum på samme måte som du, med din store stemme og totale innlevelse. Du var den største sangeren av dem alle. Du døde dessverre så altfor tidlig, bare 30 år gammel.

 

 

Hvil i fred.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende