I lys av det siste som har skjedd i Ali-saken så har jeg grublet litt over denne media-farsen og oss nordmenn. Er vi naive, lettlurte eller har vi simpelthen så store hjerter at vi tar (nesten) alle til våre bryst?

Det er vel kanskje at vi liker å tro at folk ikke juger til oss, at folk snakker sant. Eller kan det være virkemidlene?

I august 2007 så hadde vi en hendelse i Sofienbergsparken som fikk stor oppmerksomhet. Ali Farah fra Somalia ble slått ned av en navnløs 23 åring fra Ghana. Ambulansen kom, men de dro igjen. Noe som er klanderverdig. Hendelsen fikk stor oppmerksomhet i media, frontet av Kohinoor Nordberg og til alt "hell" befant det seg en frilanser, Caroline Drefvelin, i parken som tok bilde av Ali Farah liggende nede med Kohinoor ved sin side. Caroline Drefvelin anmeldte ambulansepersonellet for rasisme, og bildet hennes gikk sin seiersgang i mediene og sørget for at hennes bankkonto saldo økte betraktelig.

Da Ali våknet opp av komaet, så tok det ikke lang tid før han og Kohinoor med sin datter var på TV for å bli intervjuvet. De fikk masse sympati, fra omtrent hele det norske folk. Inkludert meg.

Og ambulansefolka og Ullevål sykehus fikk masse pes. Dette mente vi var helt fortjent, etter det de gjorde mot vårt nye yndlingsoffer. De var noen skikkelige rasister, kanskje nazister også, for alt vi visste.
Så kom Ambulansefolka og Ullevål sykehus på banen og beklaget at de hadde gjort en feilvurdering men til vår store forskrekkelse nektet de å innrømme at de var rasister.

På lille-julaften så var Kohinoor med i programmet "Kvelden før kvelden" på NRK i egenskap av å ha blitt utnevnt til "Årets Nordmann" av "Ny Tid". Jeg er sikker på at mange syntes det var koselig å se henne der. Hun sang "Glade Jul" men pent var det ikke. Det var jo en fin gest å ha med "Årets Nordmann" og siden hun er artist så måtte hun jo få lov til å synge en sang, og da spilte det vel ikke noen stor rolle om det ikke var så vakkert å høre på?

Den 4. mars ble Caroline Drefvelins bilde, av Ali Farah liggende på bakken med Kohinoor ved sin side, ikke uventet kåret til Årets bilde. Hun var jo selv med på å "hype" denne saken som rasisme i mediene, og dermed kunne hun innkassere en meget ettertraktet tittel blant fotografer.

Så Torsdag 27. mars 2008 var Ali Farah og Kohinoor på TV2 Tabloid med obligatorisk unge, for å feire at Likestillings- og diskrimineringsombudet hadde slått fast at Ali Farah ble utsatt for rasisme. De første minuttene så fikk vi se ungen i nærbilde og det ble litt pludring og sånt, før en barnepleierske hentet ungen slik at de kunne snakke. De var glade for at Likestillings- og diskrimineringsombudet var enig med dem, og bekreftet at ambulansefolka var noen jævla rasister. De ble samtidig gjort oppmerksom på at det var flere tilfeller der andre ambulansefolk hadde etterlatt folk, etniske nordmenn (personer som var antatt å være ruset), men Kohinoor mente at siden de var hvite nordmenn så var det ikke rasisme.

Denne dommen ble senere påanket av en av ambulansefolka Erik Schjenken, som sto frem og fortalte sin historie. Som ventet ble han raskt gjenstand for hat fra minst et par millioner "varmhjertede" nordmenn. De kunne ikke forstå hvorfor han anket dommen, når det var så opplagt at han var skyldig i rasisme.

i Juni møtte Ali Farah i retten med sin datter, i forbindelse med rettsaken mot 23-åringen fra Ghana (Han som vi ikke visste så mye om, fordi det har knapt vært nevnt i mediene). Normalt er det ikke lov å ha med barn i vitneboksen men det ble gjort et unntak for Ali.

Ali Farah med datter i rettslokalet.

 

23 åringen fra Ghana ble dømt til ett år og fem måneders fengsel og 235.000 kroner i oppreisning og erstatning for tapt inntekt, som han anket på stedet.  Ali Farah var fornøyd med dommen og presiserte at Ghaneseren var tilgitt, selv om han ikke beklaget til Ali Farah eller innrømmet skyld, og la til at gjerningsmannen var bare en forvirret ungdom som gjorde noe galt. Deretter understreket han at det er ambulansetjenesten som forlot ham i parken, som opptar ham mest i saken.

"- Når det gjelder den delen av saken så har det gått til hjertet mitt, og jeg skal aldri gi meg", fortalte han til Dagbladet

Så gikk sommeren, og på Fredag 3. oktober dukket det opp et 7-siders intervju med Erik Schjenken i A-magasinet med et hittil ukjent bilde hvor Ali Farah faktisk står på sine to bein !?!. Schjenken fortalte om søvnløse netter, om dårlig samvittighet, hvordan det var å være en av de mest hatede i Norge.

Hvordan våger han? En av de verste rasistene vi har hatt i Norge, å stå frem i avisen og forsøke å få sympati? Noe så uhørt! Det var nok det folk flest tenkte.
Selv om han var blitt beskyldt for å være rasist og det er omvendt bevisbyrde slik at han må bevise sin uskyld selv, så var det vel ikke meningen at han skulle komme til orde?

Men så skjedde det noe merkelig. Ali Farah ble så provosert av intervjuet at han skrev en kronikk som ble publisert i "Ny Tid".

Utdrag:

Du er ikke den eneste som er far! Og jeg tror ikke vi skal konkurrere om traumene etterpå, uansett hva han psykiateren din sier. 
Men for å forklare hvorfor jeg, ja, mener at du er en rasist i en større sammenheng: Det er ikke for at jeg ikke tror du ikke har gjort noen noe godt i livet. Tvert imot så lever jo store deler av Vesten på gamle koloniers elendighet.

Kolonitiden fortsetter. Dere lever som grever her. Kanskje er det naturlig, men dere lever også som grever i Afrika og Asia og alle andre steder dere drar også. Selv om dere sjelden lærer dere språket eller integreres i kulturen. Det er sant at også noen svarte lever slik. Noen kinesere, noen arabere, noen pakistanere og så videre, og at noen få hvite er veldig fattige…

[...]

Og fordi dere har klart å holde generasjoner nede i ettertid, prøver dere fortsatt å bagatellisere våre følelser når vi ytrer at gamle koloniers sønner og døtre må slite mer enn de som har europeisk og nordamerikansk (les regjeringers) identitet og opprinnelse.  Det er ikke like stor forskjell som i våre besteforeldres generasjon, eller i våre foreldres generasjon, men fortsatt for stor forskjell til at vi kan la være å prate om det. Og det synes nødvendig at vi ennå kaller denne forskjellen og mangelen på respekt for «rasisme».

Plutselig snudde vinden, og mange lurte på hva var det som gikk av Ali Farah, den sympatiske mannen som hadde vunnet våre hjerter.

Det kom reaksjoner fra alle kanter. Det var bl.a. en sosialantropolog ved navn Inger Lise Lien som mente at det var fryktelig trist at Ali hadde skrevet denne kronikken. Det var visst litt uheldig bruk av ord og begreper, at vi nordmenn lever som grever og tar for oss i utlandet, at Erik Schjenken er rasist i en større sammenheng fordi han er norsk og at alle nordmenn blir født rasister.

Det var nok mange som ble tatt på senga av Ali’s mindre snille tanker og som plutselig følte at Ali og Kohinoor hadde holdt dem for narr hele tiden.

Når alle (hvite) nordmenn er født rasister og Schjenken er rasist i en større sammenheng, så var det kanskje ikke rasistisk motivert det som skjedde i Sofienbergparken? Tvilen var sådd, og den skal jo helst komme tiltalte til gode. I dette tilfelle Erik Schjenken. Kanskje han bare gjorde en feilvurdering men at det ikke var rasisme?


 

Etniske hvite nordmenn blir jo utsatt for feilvurderinger hele tiden, både fra våre egne og innvandrerne, men det fører sjelden til noe mere enn en liten notis i avisen, i beste fall. Så hva var så spesielt i denne saken?

Da har jeg filosofert nok, det er vel de færreste som gidder å lese alt dette. Men jeg håper nå at de som sutret over mitt forrige blogg-innlegg blir fornøyd med dette innlegget, siden jeg her filosoferer over en storm i et vannglass og stiller viktige spørsmål.  


NB: Dette dreier seg om nordmenns holdninger til innvandrere og vice versa, samt hvordan mediene forvalter sin makt. Ikke nødvendigvis den konkrete Ali-saken.

Men jeg tillater meg å stille dere noen spørsmål helt til slutt:

  • Hva er galt med oss nordmenn (inkluderer alle med norsk statsborgerskap) etter din mening?
  • Hvorfor fikk denne saken så mye oppmerksomhet?
  • Var det kanskje den bevisste bruken av deres datter i mediene som førte til at vi åpnet våre hjerter på vidt gap?
  • Er vi nordmenn naive, eller bare liker vi å tro godt om folk?
  • Er de som jobber i helsevesnet (for dårlig lønn) overmennesker som imotsetning til alle oss andre ikke kan gjøre feil?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende